Familien Bjørn Edvardsen
Dublin Core
Tittel
Familien Bjørn Edvardsen
Flesberg historielag Item Type Metadata
Beskrivelse
Fra venstre Lillyan (1917-1989), Ole Johnny, Robert (1947 - 1996) og Bjørn Edvardsen (1914 - 1996). Lillyan var fra India og har på seg nasjonaldrakten Sari (ett tøystykke)
""Avskrift av Avisartikkel (ca. 1973 ?)
«Fra Bombay til Hellikseter i Lyngdal
I konvoy over iskalde, bekksvarte Nord-Atlanteren under krigen vinterstid. Døden var alltid nærmeste nabo. Han husker spesielt en tur Bjørn Edvardsen. Mens han sto vakt fra klokken fire til åtte så han fire skip omkring seg bli blåst til himmels etter treff fra tyske torpedoer. Da følte han seg nesten sikker på at det måtte være siste reis. Men det ble det ikke. Han sto om bord under hele krigen på alle syv hav og opplevet også marerittet på Bombays havn en aprildag i 1944.
Klokken fem på halv fire kom den første eksplosjonen fra et britisk ammunisjonsskip. Han ble kastet til værs av lufttrykket og kravlet i dekning under noen kasser på kanondekket. Så regnet det ned med glødende jernbiter. På sekunder hadde det skjedd grufulle ting. Den engelske kanonskytteren han nettopp hadde stått og snakket med, hang over rekka, men bare halvparten av ham. To kinesere fire meter borte var med et forvandlet til en sønderslitt masse. Bjørn hoppet ned fra kanondekket og møtte overalt det samme grusomme syn, og bare på hans skute «Bellerey» ble noen og trevde drept. Over hele havna var det et inferno og tusenvis av sjøfolk gikk vest.
18. august samme året var det bryllup i Bombay, kirkebryllup. Bruden var sensasjonell verdig og vakker. Legedatteren Lillian Edvardsen sa sitt ja til lettmatros Bjørn Edvardsen fra Sarpsborg. Mottakelse hos konsulen og krigsmedaljen til Bjørn for fortjeneste av Fedrelandet under krig. Hele mannskapet var gjester under bryllupsfesten. Hun var indisk, sykepleier og jordmorutdannet ved Lady Hardings Medical College. I 1944 ringte bryllupsklokker og i 1945 ringte fredsklokkene og året etter setter Bjørn «seil» nordover mot Norge og hadde sin kone med seg. Da hadde han vært på sjøen siden 1938.
Det var husnød til gangs i Norge like etter krigen og mange måtte i første omgang ta det som bød seg. Slik også med Lillian og Bjørn, de ble bufaste helt inne på Helliksseter i Lyngdal et års tid før de fikk områdd seg.
Hva en ung sykepleier fra Bombay opplevde i sitt indre ved å flytte så å si direkte fra millionbyen Bombay og opp til en ødslig norsk seter, det vet vi ikke, for det har vi ikke spurt om, men vi skal anta at det var litt av en overgang. Men hun klarte den, fru Edvarsen. Hun ble numedøl. Det samme ble Bjørn. Han prøvde seg på skogsarbeide. Klarte 600 liter første dagen og syntes det var et blodslit, men han ble værende i det yrke og ble snart proff.
Koselig eget hjem fikk de bygget seg, og Lillian byttet ut utsikten til Bengalbukten med utsikten til Tekslehogget. Huset står ved Botnan og de snakker ivrig både om potetstykket sitt og grønnsakhagen – og selvsagt om barnebarna - for både Robert – eldstegutten – Ole Johnny er gift og har stiftet familie.
Vi får være så åpenhjertet at vi meddeler at var ei svare stri før vi fikk Lillian til å gå med på å komme i avisen, særlig dette med bilde. Hun er nemlig et meget beskjedent menneske og syntes det kunne greie seg med det journalistiske oppstuss det var for et par tiår siden. Sin sari nektet hun plent å ha på seg på bildet. Hun tok heller på seg sin fine hjemmestrikkede genser, og mens hun fikset litt på kjøkkenet og var litt lei med han Bjørn, for vi spurte beint ut om det var kjærlighet med første blikk den gang han og ble invitert hjem til Lillian av hennes bror. Og det svarer han bekreftende på, og det er jo realt å tilstå etter så mange år etter, 28 år etter at de ble viet i Church of England som Lillian tilhørte den gangen.
Nei, ikke lengtet tilbake til India på den måten, sier hun.
Vi prater om så meget under visitten. Om mat, og krig, om sønn til hennes søster Dora som var kaptein i FN-styrkene i Gaza i 1957, og som kom på besøk til sin tante og onkel opp i Lyngdal. Om Lillians fine veggteppe, om hennes naboer, som hun roser, om de to fluesnapperne som har tilhold utenfor vinduet, om felles kjente på Kongsberg og Eiker, om språk – urdu og hindi. Vi drikker kaffe, og vi spør også Bjørn om han var redd mange ganger under krigen og han svarer. Ikke bare redd, jeg var vettskremt, og han sier sindig at vel intet menneske blir helt det samme etter fem års krig.
Og meningen med en slik story som dette er såre enkel. Kjente, hyggelige mennesker kan godt komme i bladet uansett, og her er det altså en noe spesiell, både dramatisk og romantisk bakgrunn og dessuten som Lillian (Lill) selv sier med et lurt smil. Mye er forskjellig, men det er utenpå.»
n.d.""
Se også BF0631DOK0159
""Avskrift av Avisartikkel (ca. 1973 ?)
«Fra Bombay til Hellikseter i Lyngdal
I konvoy over iskalde, bekksvarte Nord-Atlanteren under krigen vinterstid. Døden var alltid nærmeste nabo. Han husker spesielt en tur Bjørn Edvardsen. Mens han sto vakt fra klokken fire til åtte så han fire skip omkring seg bli blåst til himmels etter treff fra tyske torpedoer. Da følte han seg nesten sikker på at det måtte være siste reis. Men det ble det ikke. Han sto om bord under hele krigen på alle syv hav og opplevet også marerittet på Bombays havn en aprildag i 1944.
Klokken fem på halv fire kom den første eksplosjonen fra et britisk ammunisjonsskip. Han ble kastet til værs av lufttrykket og kravlet i dekning under noen kasser på kanondekket. Så regnet det ned med glødende jernbiter. På sekunder hadde det skjedd grufulle ting. Den engelske kanonskytteren han nettopp hadde stått og snakket med, hang over rekka, men bare halvparten av ham. To kinesere fire meter borte var med et forvandlet til en sønderslitt masse. Bjørn hoppet ned fra kanondekket og møtte overalt det samme grusomme syn, og bare på hans skute «Bellerey» ble noen og trevde drept. Over hele havna var det et inferno og tusenvis av sjøfolk gikk vest.
18. august samme året var det bryllup i Bombay, kirkebryllup. Bruden var sensasjonell verdig og vakker. Legedatteren Lillian Edvardsen sa sitt ja til lettmatros Bjørn Edvardsen fra Sarpsborg. Mottakelse hos konsulen og krigsmedaljen til Bjørn for fortjeneste av Fedrelandet under krig. Hele mannskapet var gjester under bryllupsfesten. Hun var indisk, sykepleier og jordmorutdannet ved Lady Hardings Medical College. I 1944 ringte bryllupsklokker og i 1945 ringte fredsklokkene og året etter setter Bjørn «seil» nordover mot Norge og hadde sin kone med seg. Da hadde han vært på sjøen siden 1938.
Det var husnød til gangs i Norge like etter krigen og mange måtte i første omgang ta det som bød seg. Slik også med Lillian og Bjørn, de ble bufaste helt inne på Helliksseter i Lyngdal et års tid før de fikk områdd seg.
Hva en ung sykepleier fra Bombay opplevde i sitt indre ved å flytte så å si direkte fra millionbyen Bombay og opp til en ødslig norsk seter, det vet vi ikke, for det har vi ikke spurt om, men vi skal anta at det var litt av en overgang. Men hun klarte den, fru Edvarsen. Hun ble numedøl. Det samme ble Bjørn. Han prøvde seg på skogsarbeide. Klarte 600 liter første dagen og syntes det var et blodslit, men han ble værende i det yrke og ble snart proff.
Koselig eget hjem fikk de bygget seg, og Lillian byttet ut utsikten til Bengalbukten med utsikten til Tekslehogget. Huset står ved Botnan og de snakker ivrig både om potetstykket sitt og grønnsakhagen – og selvsagt om barnebarna - for både Robert – eldstegutten – Ole Johnny er gift og har stiftet familie.
Vi får være så åpenhjertet at vi meddeler at var ei svare stri før vi fikk Lillian til å gå med på å komme i avisen, særlig dette med bilde. Hun er nemlig et meget beskjedent menneske og syntes det kunne greie seg med det journalistiske oppstuss det var for et par tiår siden. Sin sari nektet hun plent å ha på seg på bildet. Hun tok heller på seg sin fine hjemmestrikkede genser, og mens hun fikset litt på kjøkkenet og var litt lei med han Bjørn, for vi spurte beint ut om det var kjærlighet med første blikk den gang han og ble invitert hjem til Lillian av hennes bror. Og det svarer han bekreftende på, og det er jo realt å tilstå etter så mange år etter, 28 år etter at de ble viet i Church of England som Lillian tilhørte den gangen.
Nei, ikke lengtet tilbake til India på den måten, sier hun.
Vi prater om så meget under visitten. Om mat, og krig, om sønn til hennes søster Dora som var kaptein i FN-styrkene i Gaza i 1957, og som kom på besøk til sin tante og onkel opp i Lyngdal. Om Lillians fine veggteppe, om hennes naboer, som hun roser, om de to fluesnapperne som har tilhold utenfor vinduet, om felles kjente på Kongsberg og Eiker, om språk – urdu og hindi. Vi drikker kaffe, og vi spør også Bjørn om han var redd mange ganger under krigen og han svarer. Ikke bare redd, jeg var vettskremt, og han sier sindig at vel intet menneske blir helt det samme etter fem års krig.
Og meningen med en slik story som dette er såre enkel. Kjente, hyggelige mennesker kan godt komme i bladet uansett, og her er det altså en noe spesiell, både dramatisk og romantisk bakgrunn og dessuten som Lillian (Lill) selv sier med et lurt smil. Mye er forskjellig, men det er utenpå.»
n.d.""
Se også BF0631DOK0159
ID-nummer
BF0631FAR5910a
Emneord
Kirke/religion
Stikkord
Konfirmasjon
Krig
Krig
Fotograf
Trygve Lauvlid
Sted
Lyngdal kirke
År
1961
Eier
Privat/Flesberg Historielag
Registreringsdato
2014-04-08
1
38021
8
140408 no 0 nor
Sitering
“Familien Bjørn Edvardsen,” Omeka, besøkt 26. august 2026, https://classic.libriodev.com/items/show/9091.